Å føle seg liten. Som en av mengden. En i flokken. Å føle seg spesiell er over. Ikke lenger ett utskudd. "Alle mennesker er verdt like mye". Vi er kanskje ikke helt der enda, men vi tar ett skritt av gangen. Har kommet et stykke på vei allerede. Noen ivrer mer enn andre. Noen tenker, andre gjør. Sånn er det. Vi er uansett en flokk. En homogen gruppe, med dobbel klang. Likevel er flokken marginal. En kan fort havne utenfor. Som i alle flokker. Individualismen har sitt smutthull her. Her kan man bare være en av gjengen. Best å holde seg inne i varmen. Rope høyt sammen med de andre stemmene. Veive fritt med flagget og rope med en og samme stemme.

Tross alt er det godt å bo i Norge hvor alle de forskjellige gruppene får ytre seg...