Ro meg over

av Anne Grete Preus

Ro meg over

Denne broa kan jeg aldri bygge

Ro meg over

Før jeg brenner ut og sovner inn

Fortell meg om kjærlighet

som er mer enn det første skritt

på en gammel vei

til trøtthet og stengte sinn

Ro meg over

Ro meg over

For i dette land er jeg en fremmed

Ro meg over

Så jeg tør å møte blikket ditt

Her skal vi finne et hus

uten gamle skap og slitte bilder

Det var aldri mitt

Ro meg over dit hvor drømmen aldri sover

Før meg dit så jeg kan holde det jeg lover

Gi meg hjertebank og sjelefred

Ro meg over

Ta meg med

En fredags kveld...

Pust inn, pust ut. Inn, og ut igjen. Brystet hevet og senket i takt med pusten. Hun tenkte ikke på det engang. Det bare skjedde. Enda godt noe fungerer som det skal. Det var fredag kveld og posisjonen i sofaen var allerede inntatt. Her var det lenge siden hun hadde sittet. Hun kunne faktisk ikke komme på sist gang hun hadde hatt sjansen til å synke ned i sofaen en fredagskveld, slå på tv`n og se hele gullrekka. Var i det hele tatt gullrekka en hit lenger? Beina hennes virket som spikret til gulvet. Blytunge og vanskelig å flytte på. Det krevde en god dose tiltak å få flyttet dem opp i sofaen, men hun fikk dem opp til slutt. Pusten hadde akselerert i forsøket. Så lite skulle til. Tv-skjermen stirret tomt på henne og hun begynte å tenke på hvordan dagen hadde vært. Når hun tenkte over det så hadde den ikke vært så veldig full. Hun kunne ikke helt finne årsaken til denne utmattelsen. Hvorfor skulle hun være så sliten akkurat idag? Skoleuken var riktignok over, men hun hadde da en jobbehelg foran seg. Hun ble paff bare ved tanken. To dager på jobb. 20 timers arbeid. 20 timer! Men det kunne jo vært værre. Det var enda godt hun ikke jobbet i en bransje med tungt kroppsarbeid. Det hadde hun ikke klart nå. Men dette skulle da gå bra. Hun hadde klart værre ting før. Tilværelsen ble litt lysere. Hun tok motet til seg, strakk seg etter fjernkontrollen og skrudde på tv`n...

Og så kom regnet...

Vel og merke her er det ett litt stille regn, men dog det har vært regn...

Høststemning

Sola skinner, himlen er blå og gresset er grønt. Tross singlet, hettejakke og skinnjakke kjenner man at gradestokken bare viser 14 grader. Likevel er det litt herlig å ønske velkommen til høsten, fargene og kulden. Det er enkelte ting som rett og slett blir koseligere når mørket begynner å falle fortere og de nordlige breddegradene viser sin styrke.

Jeg har ikke fått vært på så mange fototurer i det siste, men kan ikke for å poste et lite høstbilde jeg tok i Danmark når jeg bodde der. Liker det så godt :)

Enjoy!

En dag..

...da skal jeg gå innom fotobutikken og få skrevet ut dette bildet i en passende størrelse.

Det får meg alltid til å smile litt. Uansett hvordan dagen har vært. Man trenger sånn bilder noen ganger...

Grønt

Jeg vet ikke om det skyldes varmen som sakte kryper tilbake eller om det er et resultat av litt for mye jobbing (hvertfall i forhold til det sosiale), men i det siste har jeg hatt så gruelig lyst på grønnsaker. Har foreløpig holdt meg til det irr-grønne. På to dager har jeg fortært en brokkoli og ett kålhode. Og for en enslig stakkars liten student så er det ganske masse grønt på bare to dager!

MEN det er grusomt godt også! Jeg nyter det til det fulle. Hva annet enn en lekker liten salat eller salt, nykokt kål kan friste mer etter en åtte timers arbeidsdag? (For ikke å si etter en 12-timersdag)

Og idag tok jeg steget ut av grønt-disken; imorgen blir det salat til lunsj :) M-mm...

Morgenritualer...

Med målrettede skritt beveger hun seg bortover gaten. Trafikken på fortauet er middels stor denne morgenen. Bortsett fra henne selv er det fire gående og en sykkel som beveger seg på den samme siden av gaten. Hun går forbi en gammel mann med stokk og hatt akkurat idet sykkelen hopper ned fra fortauet og fortsetter i veibanen - med adskillig større fart. En hund kommer løpende ned bakken fra kirken, tydelig fornøyd med friheten til å løpe fritt. Eieren står forvirret igjen på toppen og klør seg i hodet. Da hun får øye på logoen kjenner hun at det skal bli godt å trekke inn den velkjente duften igjen. Den duften som har fått henne til å stå opp de siste dagene. Solen titter fram bak de mange skyene som har samlet seg på himmelen. Hun ser skeptisk bort på folkene utenfor og vurderer om hun skal sette seg utenfor idag. Et lite blikk opp på himmelen avgjør at det blir innendørs idag også. Headsettet er dratt ned og henger rundt halsen hennes før hun har satt foten sin innenfor døra. Duften av nykvernet kaffe slår mot henne. Fornøyd ser hun at vinduskroken hennes er ledig.

"En dobbel Americano, takk". Mannen bak disken kjenner henne igjen og nikker bekreftende til bestillingen hennes. Hun betaler med kort og setter seg avventende ned. Duften av kvernet kaffe fyller neseborene mens hun venter. For en herlig duft. Da hun omsider får kaffen sin, servert i en hvit porselens kopp, har hun allerede funnet fram Stieg Larsson boken. Hun titter fornøyd ut av vinduet, og konstanterer for seg selv at atter en dag er kommet. Så åpner hun boken og begynner å lese.