Og så kom regnet...

Vel og merke her er det ett litt stille regn, men dog det har vært regn...

Høststemning

Sola skinner, himlen er blå og gresset er grønt. Tross singlet, hettejakke og skinnjakke kjenner man at gradestokken bare viser 14 grader. Likevel er det litt herlig å ønske velkommen til høsten, fargene og kulden. Det er enkelte ting som rett og slett blir koseligere når mørket begynner å falle fortere og de nordlige breddegradene viser sin styrke.

Jeg har ikke fått vært på så mange fototurer i det siste, men kan ikke for å poste et lite høstbilde jeg tok i Danmark når jeg bodde der. Liker det så godt :)

Enjoy!

En dag..

...da skal jeg gå innom fotobutikken og få skrevet ut dette bildet i en passende størrelse.

Det får meg alltid til å smile litt. Uansett hvordan dagen har vært. Man trenger sånn bilder noen ganger...

Grønt

Jeg vet ikke om det skyldes varmen som sakte kryper tilbake eller om det er et resultat av litt for mye jobbing (hvertfall i forhold til det sosiale), men i det siste har jeg hatt så gruelig lyst på grønnsaker. Har foreløpig holdt meg til det irr-grønne. På to dager har jeg fortært en brokkoli og ett kålhode. Og for en enslig stakkars liten student så er det ganske masse grønt på bare to dager!

MEN det er grusomt godt også! Jeg nyter det til det fulle. Hva annet enn en lekker liten salat eller salt, nykokt kål kan friste mer etter en åtte timers arbeidsdag? (For ikke å si etter en 12-timersdag)

Og idag tok jeg steget ut av grønt-disken; imorgen blir det salat til lunsj :) M-mm...

Morgenritualer...

Med målrettede skritt beveger hun seg bortover gaten. Trafikken på fortauet er middels stor denne morgenen. Bortsett fra henne selv er det fire gående og en sykkel som beveger seg på den samme siden av gaten. Hun går forbi en gammel mann med stokk og hatt akkurat idet sykkelen hopper ned fra fortauet og fortsetter i veibanen - med adskillig større fart. En hund kommer løpende ned bakken fra kirken, tydelig fornøyd med friheten til å løpe fritt. Eieren står forvirret igjen på toppen og klør seg i hodet. Da hun får øye på logoen kjenner hun at det skal bli godt å trekke inn den velkjente duften igjen. Den duften som har fått henne til å stå opp de siste dagene. Solen titter fram bak de mange skyene som har samlet seg på himmelen. Hun ser skeptisk bort på folkene utenfor og vurderer om hun skal sette seg utenfor idag. Et lite blikk opp på himmelen avgjør at det blir innendørs idag også. Headsettet er dratt ned og henger rundt halsen hennes før hun har satt foten sin innenfor døra. Duften av nykvernet kaffe slår mot henne. Fornøyd ser hun at vinduskroken hennes er ledig.

"En dobbel Americano, takk". Mannen bak disken kjenner henne igjen og nikker bekreftende til bestillingen hennes. Hun betaler med kort og setter seg avventende ned. Duften av kvernet kaffe fyller neseborene mens hun venter. For en herlig duft. Da hun omsider får kaffen sin, servert i en hvit porselens kopp, har hun allerede funnet fram Stieg Larsson boken. Hun titter fornøyd ut av vinduet, og konstanterer for seg selv at atter en dag er kommet. Så åpner hun boken og begynner å lese.

Dagens sang: Broken hearts av Corbin

Jeg skrudde på pc'n og satte iTunes til å velge fritt hvilke sanger den ville spille. Så gikk jeg i dusjen. Da jeg kom tilbake inn på rommet hørte jeg denne sangen flyte ut av høytalerne. Ironisk? Neppe. Den er vel rett og slett bare toneangivende for hvilket modus disse dagene går i.

Men jeg har da klart å stå opp idag også. DET må være verdt noe!

17.mai feiring

Karl Johan og slottet

For en paradegate! WOW, sier jeg bare. Og for et mylder, liv og vær! Jammen var det mange som fant veien til Oslo sentrum på selveste nasjonaldagen. Bunadkledde mennesker med enten pølse, is eller en bedre halvdel i hånda trasket rundt og hadde tydelig sine planer og tidsskjemaer å holde. For min del gikk det mest i spising og oppretting av tradisjoner. Som min første 17.mai feiring i hovedstaden som ung voksen trengtes det å lage noen planer, finne ut hva man ville ha med seg av korps og tog og prøve å skape noe som kan gjentas som en koselig tradisjon i årene fremover. For selv om dette er første året jeg ikke feirer med familie (bortsett fra TSN feiringa ifjor), så vil det ikke si at jeg ikke har feiret 17.mai i Oslo før....

Jeg har minner fra å sitte i annen etasje på Paléet og se ned på toget som turet forbi og opp til slottet. Det kjente sitatet og undringen over hvorfor så mange hadde tatt med seg doen sin i toget resulterte i nok et latterutbrudd for mine foreldre. Lite kunne lille meg vite at dette ikke var blankpussede doer, men tubaer som ompa forbi... Det er ikke lett å være liten og anta at ting er slik de ser ut.

Årets spesifikke feiring kommer muligens med en egen bilderekke etterhvert...